[Her får dere et innlegg jeg har brukt snart en måned på å skrive! Det er langt og omfattende, og jeg har blitt nødt til å skrive om store deles av innlegget samt forklare noen begreper. Samtidig har jeg måttet passe på å ikke fortelle for mye, både pga. sikkerhet og i tillegg til at fremtidige rekrutter ikke skal vite alt hva som skjer til en hver tid! Dette blir også min slags "dagbok" slik at jeg selv skal huske hva jeg har gjort fra tid til annen.]
Da er tiden inne for å oppsummere mitt liv i Forsvaret så langt, uke for uke. Rekrutten er for lengs over, og Mandag 17 September ankom jeg Rena leir for å begynne som fotograflærling. De to månedene på rekrutten har flydd, men jeg klarer likevel ikke bestemme meg for om det kjennes ut som om jeg har vært her ett år eller en uke. Sært. Uansett, deler opp innlegget her i ukene som har vært. Har helt sinnsykt dårlig hukommelse, så ikke forvent at jeg husker hva jeg gjorde fra dag til dag. Lover dere - én dag kjennes ut som tre i det du legger deg på kvelden. Ikke bare en gang jeg glemte hva vi gjorde på morgenen!
Først en liten introduksjon av Madlaleiren;
Madlaleiren er visstnok en avdeling tilhørende Håkonsvern, og siden det egentlig er en sjøleir, blir Madlaleiren omtalt som et "skip" fremfor leir. Går du på gresset er du liksom "mann over bord", og før var det visstnok vanlig at for å komme deg "om bord" igjen, måtte noen enten slenge ut et tau til deg, eller at flere soldater lager en lenke av soldater som haler deg opp igjen. Det morsomme her er nok historien om luftsoldaten som gjorde nettopp dette - å gå på gresset. Da sjøsoldatene omsider fikk slengt seg utti etter ham lo han bare og sa at siden han var luftsoldat kunne han jo bare fly sin vei, så gikk han. Ut over dette så bruker vi mange uttrykk som at rommene våre er lugarer, sengene er bikker og spisetid er skaffing. Skal du ut av leir har du noe som heter landlov, som vil si at du har tillatelse til å gå på land. Som om vi faktisk var på et fartøy, liksom. Ganske spesielt, spør du meg!
Advarsel: Sinnsykt stor og langt, evt. tung "Wall of Text" incoming!
Uke 1 - Innrykksuka
Denne uken var den desidert treigeste av de alle, men spenningen var likevel til stede kontinuerlig. Jeg husker jeg gikk av bussen utenfor leir og kjente sommerfuglene blomstre i et hurtig tempo i det jeg dro med meg kofferten og gikk mot vakta for å registrere meg inn. Det regnet, så jeg ble vist til et partytelt med boller og saft (#norgesstørstebarnehage) hvor det stod flere spente rekrutter og ventet på videre beskjed. Kom i snakk med ei som skulle vise seg til å havne i samme tropp som meg og bli gode venner. Deretter var det inn på ett klasserom for å fylle ut diverse papirer samt pakke om bag som skulle legges igjen i gymsal mens vi tok en pose med det aller mest nødvendige de neste 24 timene. Vi ble etterhvert ført til en kinosal hvor vi skulle vente til alle rekruttene var kommet seg på plass. På skjermen gikk The Big Bang Theory, og i følge en venn av meg som hadde sittet der noen timer lengre enn meg, så var de vel kommet godt gjennom en halv sesong da vi troppet inn. Etter hvert kom en fra "de høyere makter" og holdt en velkomsttale før vi fikk utlevert små lapper med et såkalt "køynummer". Mitt ble 139,05, som vil si at jeg tilhører 1. Kompani, 3. Tropp, Lugar 9 og Bikke nummer 5. Fra gammelt av vil nok 9'ern betydd at jeg også var på Lag 9, men det må være fra en tid før jentene kom inn i forsvaret, for jeg tror ikke et rent jentelag ville vært det ideelle.
1. Kompani, 3. Tropp - eller bare Tropp 1.3 som vi sier så fint, ble en ren lærlingtropp. Da flere lærlinger bare har 2 års skole, og dermed fylt eller fyller 18 i løpet av 2012, ble alle som hadde bursdag etter 1 Oktober flyttet til en egen "Under 18"-tropp, eller bare Babytroppen som den ble kalt. Disse fikk noen restriksjoner i forhold til oss andre, men de var like mye med på alt vi gjorde fordet. På troppen min var det nok desidert flest kokke- og kontorlærlinger. Vi var rundt 180 lærlinger på 1. Kompani, spredt ut på 4 tropper. 1.5 og 1.6 er såvidt jeg vet vanlige vernepliktige, og ikke lærlinger.
De første dagene fra nå var det mye venting, og vi satt fort tre-fire timer og ventet på vår tur inn til enten lege, tannlege eller en annen form for helsekontroll. Her var det å dobbeltsjekke om man faktisk var tjeneste- og feltdyktig som soldat, og man gikk med en konstant uro i magen i frykt for at noe skulle være galt og du skulle bli dimmet (sendt hjem). Fem (!) jenter fra min tropp ble sendt hjem igjen av forskjellige grunner. Min dypeste medfølelse til samtlige, som mest sansynlig fikk en drøm knust. Ellers enn det ble dagene brukt til å snakke med hverandre og bli kjent. Dagene var forøvrig unormalt lange også, da vi flere kvelder ikke var ferdige før rundt 22.00-23.00.
Vi fikk etter hvert utlevert ett tonn med utstyr som skulle brettes inn i skap på sine respektive plasser i hyllene, og jeg tenker jeg brukte minst halvannen time på å finne ut hvordan jeg skulle brette en sokk korrekt. Totalt sett tror jeg vi brukte fire timer på å brette hele skapet første gangen. Prøv og feil ble det mye av! Militær presisjon, folkens! Hjernekapasiteten min var helt bånn i bøtta etter de lange dagene, og jeg er sikker på jeg ikke kunne bakfrem på meg selv en gang, men var likevel kjempeglad for å endelig være der. Fredag 27. Juli løp vi 3000-meteren. Først en runde (1500 meter) rolig rundt leiren for å vise løypa, og deretter en runde til så raskt vi kunne. Her løp jeg på skremmende 10.40, som er skummelt mye for kun 1500 meter.
Lørdag og søndag var vanlig tjenestetid. Det vil si at vi stod opp 05:40, reveljen går av 05:50 (da må alle være oppe og delvis påkledd) før vi går til frokost 05:55. Når frokosten er ferdig er det å komme seg tilbake for å vaske lugar som skal være klar til inspeksjon 07:30.
Uke 2 - Begynne med rutinene + blodprøve og vaksiner.
Denne uken var det viktig å komme ordentlig inn i rutinene når det gjelder timeplan, uniformsplikt og ikke minst holdning og atferd, da særlig når man møter på befal og egentlig alle med høyere rang enn det du selv har. Her var det nemlig hilseplikt, som vil si at du skal hilse til alt befal du møter. For mange var dette en flau vane å venne seg til, da dette ikke akkurat er noe man gjør i det sivile. Man må også bruke tiltale når man snakker til høyere befal, slik som dette "Fenrik, rekrutt 139,05 Aakerøy, <spørsmål, eller hva enn man måtte ha på hjertet>". Den vanen jeg synes var mest vrien å venne på seg var dette med hodeplagg. Av når inne, på når ute, alltid, ved mindre befal sier annet.
Vi har også to treningsøkter i uken med IASS (IdrettsAssistent), da det var intervalltrening på tirsdag og en sirkeltrening i gymsalen på torsdag. Sirkeltreningen var intens, og jeg husker jeg så en dam av svette på gulvet under den ene posten, hvor jeg regner med alle i salen hadde bidratt en god del. Aldri før har jeg pusha meg så hardt fysisk som på disse øktene. Det er en helt fantastisk følelse når du har fullført og kan være stolt over egen innsats. Det er helt for jævlig tungt, og du kan gjerne hate både deg selv og de som står der og pusher deg til du nesten knekker, men på slutten av dagen er du så tilfreds at du ikke kan gjøre annet enn å takke de som viste deg en ny side av deg selv.
Tirsdagen var dagen hvor befalet var dritt lei av ulåste skap, så på kveldstid var det en god del i troppen som kom på rommet og ting manglet. Da hadde vakthavende (VH) gått rundt og bare tatt med seg ting som lå slengt på dørk (gulv) samt i ulåste skap. Samtlige rekrutter måtte skrive taps- og skadeskjema (TS) før de fikk tilbake tingene de manglet. Kjekt for de få av oss som hadde alt på stell! I løpet av hele rekrutten skrev jeg ikke en eneste TS!
Vi fikk også våpenet vårt - HK-416! Så her var det bare å pugge våpenreglene til den store gullmedalje! Alle skulle kunne skrive den ordrett med tegnsetting og hele pakka innen kort tid. Gikk relativt greit. Det var også mye fokus på hvordan du skal behandle våpenet og ikke minst hvordan du IKKE skal behandle det. Våpenregel numero uno; Behandle alltid alle våpen som om de er ladd.
Fredag 3. August fikk vi overstått det vi hadde igjen på saniteten - blodprøve og vaksine, noe de som kjenner meg vet at jeg IKKE tar helt på strak arm. Dum som jeg var sa jeg ikke i fra da de spurte om det var noen som var veldig redde eller nervøse, for jeg trodde det skulle gå bra. Men etter hvert som jeg kom nærmere døren i køen så ble jeg svimmel, kaldsvett og smått tom i blikket. Kom noen tårer, men det hele gikk over stokk og stein da jeg kom inn på rommet og skulle si navnet mitt til en hyggelig dame som skulle registrere meg. Greia var at jeg så flere i rommet som satt og ble stukket i armen, og da knakk jeg helt, hyperventilerte og tuta og gråt som aldri før. Tre koselige damer måtte sitte og passe på meg på en liggebenk i tilfelle jeg skulle svime av, samtidig som de skygget for de andre slik at jeg skulle rette oppmerksomheten min et annet sted. Kall meg gjerne en pyse, men sprøyter er noe jeg alltid har vært veldig nervøs for, så det går nok ikke vekk med det første. Heldigvis besvimte jeg ikke denne gangen, noe jeg ofte pleier å gjøre! Har jo tatt mye blodprøver før når jeg var mye syk med streptokokker og slikt. Oh well, la oss legge vekk denne digresjonen!
Denne helgen fikk vi får første landlov - i uniform. Siden dressbuksene våre ikke var blitt sydd opp enda måtte vi gå i arbeidsuniform med permlue. Vi dro sikkert halve troppen rett ut på byen for øl og hygge, mens jeg samtidig fikk slukt i meg noe Sushi som jeg så sårt hadde lengtet etter siden vi ankom storbyen to uker tidligere. Å gå ut i uniform bringer med seg en haug forpliktelser. Her er det viktig å te seg ordentlig, da du i uniform representerer Forsvaret og folk raskt vil dra alle under en kam hvis en er dum nok til å gjøre noe upassende. Oppmerksomhet får du også nok av uansett, særlig som jente i uniform. Men stilig - DET var vi. Gladfolk og god stemning i bildet under!
Uke 3 - Makkerøvelse
Mandagen startet med det jeg vil omtale som den hardeste økta vi har hatt gjennom hele rekrutten - den mye omtalte makkerøvelsen. Ikke ante jeg hva jeg gikk til da vi kom ut på en grønn gresslette med en IASS fra Fredrikstad som på forhånd sa at han var forberedt på at vi kom til å hate ham. Alle bare lo før vi begynte, noe jeg kan love deg at kanskje ingen gjorde på slutten. Uten å si for mye om Makkerøvelsen, så er det den økta du hater mest, tenker mest tilbake på samtidig som det er den du synes best om. Oppgavene kan virke lette nok til å begynne med, men etter hvert som du fortsetter blir det bare tyngre og tyngre. Folk spydde, gråt og svimte av, og selv om det varte bare en kort stund kunne det like gjerne kjentes ut som en hel dag.Tror jeg var støl i en uke i etterkant. Det var en utrolig digg følelse å være ferdig med den, og i alle fall fantastisk å vite at man fysisk er i stand til noe så krevende.
Ellers husker jeg særdeles lite av denne uken, foruten om den sinnsyke stølheten jeg hadde! Resten løp vel 3000-meteren for andre gang onsdag 8 August, men her hadde jeg sånn hoste og slimdannelse at jeg måtte ta den senere, hvor jeg gjorde det helt elendig og kom inn på 19.50. Ingen tvil om at formen min har blitt bedre de siste to månedene!
Uke 4 - Gassbua og krigens krav
Tirsdag 14. August var vi inne i gassboden hvor man fyrer opp tabletter som blir til CS-gass, en slags tåregass. Dette gjør vi i hovedsak for å teste ut vernemaskene (gassmaske er fyfy å kalle det) men også for å prøve ut CS-gass og hvordan den føles. Inne i gassboden tok vi først noen spensthopp bare for å forsikre oss om at masken var tett. Deretter tok vi av oss maskene og måtte gjøre noe sprell for befalet før vi fikk gå (løpe) ut for å få gassen ut gjennom systemet. Jeg skulle forsøke å melde meg, men jeg tror jeg egentlig bare fikk ut fornavnet mitt. Hadde vært i CS-gass en gang før, så var forberedt på at det kom til å være ganske jævlig i et par minutter, men denne dagen var vi smarte nok til å gafle innpå med taco til lunsj, som dessverre kom i retur i det jeg kom ut av gassboden. Morsomt nok kom dette også på film! CS-gass er alltid gøy!
Dagen etter CS-boden hadde vi også krigens krav, som rett og slett går ut på at du skal fungere som et lag. Det sies i Forsvaret at en ikke er sterkere enn det svakeste ledd, så her gjaldt det å hjelpe og pushe hverandre gjennom hinderløypa så godt som det går. Det var gjørmete og krevende, men det var en fantastisk morsom opplevelse, og alt skjedde såpass fort at man nesten ikke hadde tid til å tenke. Før man visste ordet av det var tre kvarter gått og man kunne få komme seg til brannslangen for å få spyla seg før man traska inn i dusjen. Nedenfor ser du et bilde av laget mitt, Echo!
Onsdag dro vi ut av leir i en buss, klar for en dag inne på skytebanen for å "skyte inn" våpenet (altså korrigere siktet til å stemme med hva du faktisk treffer på blink). 88 skudd skulle avfyres mot blinken i både liggende og knestående posisjon. Jeg ble overrasket over at jeg fremdeles kunne skyte så bra som jeg gjorde for flere år siden. Samlet og jevnt! Så litt idiotisk ut på skiva da jeg var ferdig da, med tanke på at jeg skulle stille siktet, så skuddsamlingene mine begynner nede til høyre før de sakte men sikkert arbeider seg opp mot midten. Bommet ikke med et eneste skudd på skiva da! Digg følese det der.
Helgen her var jeg også hjemme på min første perm! Hvor jeg hovedsaklig var i bryllupet til et vennepar av meg, hvor jeg fungerte som fotograf fra morgen til kveld! Kjempegøy, og veldig godt med et lite avbrekk fra det militære for å gå tilbake til det jeg strengt tatt skal jobbe med i to år fremover - dokumentasjonsfoto!
Uke 5 - HH-mila og sanitetseksamen!
Da uke 5 var over hadde vi i samlet tropp løpt/jogget en hel MIL, aka. HH-mila. Vi måtte gjennomføre som en hel tropp, foruten om de som fikk tilbud om å løpe individuelt for å få ekstrapoeng dersom de var raske nok. Kravet var på 75 minutter, og jeg og troppen min kom inn i mål på 73.33. Helt fantastisk god følelse. Vi holdt et rolig tempo gjennom hele mila, og jeg synes selv det gikk fint de første 6 kilometerne. Etter hvert begynte ting bli litt tyngre, og hver kilometer kjentes ut som en mil. Alt gikk så sakte, men vi hadde en følelse av at vi likevel hadde dårlig tid. De tre raskeste (som ikke løp individuelt) løp fremst for å regulere farten, mens vi treigeste holdt oss i midten. De som var innenfor 16-minutterskravet på 3000-meteren løp bak oss igjen pluss at vi hadde tre på sykkel helt bakerst. Denne oppbyggingen hjalp veldig, for da kunne de bakerste pushe oss som var treigest, samtidig som de raskeste holdt oppe et jevnt og behagelig tempo. All takk til de i troppen som brukte overskuddet sitt på å pushe resten, samt forsyne med vann. Så sinnsykt godt å gjennomføre!
I løpet av samme dag som HH-mila hadde vi også sanitetseksamen i Sanitet Nivå 2! Dette går ut over vanlig førstehjelp, bare tatt et steg videre slik at du nå er verifisert til å behandle enkelte typer akkutte skader i motsetning til vanlig førstehjelp. Her var det alt fra å stanse store blødninger, til å spjelke åpne brudd samt grunnleggende rundt hypo- og hypertermi i tillegg til brannskader. Dagen begynte med at vi satt 7(!) timer på gresset og ventet mens sensorer kom ut og hentet rekrutter etter hvert som skulle ta eksamen. Min tropp var blant de siste, så vi ventet lengst. Noen brukte tiden på å pugge videre på den lille drill-lappen vi hadde, mens kanskje de aller fleste sov. Vi lå som slakt utover gressplenen i det pene været.
Da det omsider ble min tur til å gå inn kom et av befalene og hentet meg. Han forklarte før vi gikk inn på en lugar hva slags scenario dette var. Casen var at det var en person som var blitt skadet i en motorsagulykke i forbindelse med noe felling av trær. Med en gang skjønte jeg at dette måtte jo være en stor pågående blødning, så jeg gjorde klar torniqueten før vi gikk inn i rommet. Jeg kom inn til en markør som lå å ropte og skreik med en blodig arm i en diger blodpøl. Jeg drilla raskt gjennom initialvurderingen før jeg stupte på kne rett ned i blodet, satte trykkpunkt mens jeg hevet armen og fikk satt på tourniquet. Deretter var det bare å følge resten av drillen, hvor du sjekker alt fra topp til tå for å finne evt. andre skader eller symptomer. I følge sensoren stod jeg med 100%, så jeg kunne fornøyd gå ut igjen for å finne de andre i troppen som var ute på et annet opplegg.
Torsdag 23. August hadde vi også runde 2 med 3000-meteren. Denne gangen løp jeg på 19.00, så en forbedring på 50 sekunder fra forrige gang, noe som faktisk ikke er så ille selv om det er laangt unna kravet på 16.30. Denne gangen klarte jeg derimot å holde et jevnt tempo hele veien, fremfor intervall-øktene jeg nærmest hadde sist gang. Fornøyd!
Uke 6 - Feltuka
Her vet du, uken alle har gledet (gruet?) seg til i løpet av rekrutten - den uken vi skal ut i felt. Selv gledet jeg meg kjempemye, og selv om det ble en del hat (militært uttrykk, veldig vanlig på stort sett alle øvelser) så var det en knall tur! Mitt lag var kanskje ikke de sterkeste eller raskeste, men jaggu hadde vi det tørreste teltet! Regnet kom med jevne mellomrom, så mens resterende lag svømmer i sine telt så var vårt knusktørt. Det aller verste, etter min mening, er absolutt stillings- og fyringsvakt. Det betyr at i løpet av en natt må det alltid sitte en person for å passe på multifuelen (en ovn) i tillegg til at to personer sitter utenfor teltet på vakt. Da jeg var skikkelig uheldig satt jeg først fire timer ute på stillingsvakt før jeg satt to timer i telt på fyringsvakt. Å holde seg våken er en hel mestringsøvelse i seg selv, så her gjelder det å sysselsette seg så godt en kan! Øvelsen, uten å gå for inn på det, gikk kort ut på grunnleggende ting som å sette opp telt, sitte vakt og rett og slett å venne seg til å bo i telt i skogen, og ikke minst "bo i sekk" (dvs. alt du ikke har på kropp, ligger i sekk). Det ble lange gåturer, orienteringsløp, regn og våte klær, men alt i alt god stemning hele veien. Sang og koste oss, og fikk vel egentlig mye søvn i forhold til hva mange gjerne opplever. Skytebanen var vi også innom, hvor vi skulle blant annet skyte stående. Ellers var det feltgudstjeneste, boller og saft, krigføring og slike ting vi dreiv med. Jeg storkoste meg i alle fall!
Jeg husker veldig godt den morgenen vi skulle reise tilbake til leir. Ingen hadde sovet noe siste natta, så vi var trøtte og slitne, og jeg tror samtlige sovnet før bussen hadde kjørt tre kilometer. Kom tilbake fra en uke i skogen med blåmerker som bare det. Fine blåmerker, vel og merke, etter å ha gått med HK'en på kropp i et par døgn i strekk.
Uke 7 - 2,6km joggetur med sekk + hinderløype.
Morsomt nok er dette nok den uken jeg husker minst fra. Dette var den uken vi skulle gjøre oss klare til å reise til neste tjenestested. Utstyr skulle leveres inn, TS'er skulle skriver og leveres og ellers var det en veldig rolig uke. Vi hadde en siste økt med idretten som fikk oss til å løpe barkeløypa (ca. 1,3km) to runder med en liten hinderløype i mellom rundene. Som så alt annet i Forsvaret var det en fysisk utfordring, men jeg kjente jo helt klart at formen var blitt mye bedre. Ellers var det sinnsykt mye SLO (sluttet orden, marsering) denne uken, i tillegg til at jeg satt en del ute i regnet og fikset primuser, som en ekte Primusjeger!
Uke 8 - Takk og farvel
Tirsdag hadde vi en ny lærlingsamling i kinosalen, hvor vi fikk informasjon om videre reise samt underskrev en lærlingkontrakt som kommer til å binde oss for to år videre tjeneste. Vi samlet alle lærlingene som skulle til Hedmark, satt på et klasserom og spise kake mens vi snakket og koste oss. Fikk svar på masse spørsmål rundt de neste to årene. Egentlig skulle samtlige reise rett til neste tjenestested, men jeg skulle altså hjem den helgen i bryllup. Kvelden før avreise inviterte vi befalet vårt på en pizzakveld - i sivile klær, vel og merke. Dette ble en stor suksess med pizza, bilder fra rekrutten og noen røverhistorier fra Fenrik Andersen. Vi hadde også en rekruttquiz hvor befalet ut fra påstander om rekruttene skulle gjette hvem det gjaldt. Utrolig morsomt konsept som anbefales for alle fremtidige rekrutter å kjøre i gang! Det kom nok mange hemmeligheter frem der som befalet kanskje visste litt fra før. Under den siste oppstillingen synes jeg (og mange flere) at det var en heller trist affære å si farvel til befalet vårt som har vært våre fantastisk ledsagere gjennom hele rekruttperioden. Så stor takk til dem, som har gitt oss så mye mer enn bare sin tid.
Aftermath
I Forsvaret er det mange ting som er statiske - og etter en stund er rutiner og vaner såpass drillet inn at du merker med en gang om noe ikke stemmer. Hodeplagg for eksempel: Nå er det såpass drillet inn at når jeg går med hodeplagg sivilt så føler jeg nesten et lite ubehag i det jeg trer inn på f.eks et kjøpesenter. Like før jeg tar av meg lua før jeg kommer på at jeg ikke er i uniform. Har tatt meg selv flere ganger i å nesten hilse på møtende befal, men nå klarer jeg begrense det til bare et lite nikk eller smil, som man kanskje ellers ville gjort på gata til møtende sivile i ren høflighet. Man tenker ikke særlig over forandringene man har gjennomgått, men jeg kan helt klart se nå at jeg har en helt annen holdning enn hva jeg hadde før jeg kom inn i Forsvaret. Dette på en god måte, såklart.
//Ingen bilder er tatt av meg.
